Drittslenging, oppkast og en død hamster. Teater Neuf International leverer på sin første premiere av «God of Carnage».
God of Carnage er det første teaterstykket som blir satt opp av Teater Neuf International, og er regissert av Cristiana Voinov. Originalstykket er fransk og skrevet av Yasmina Reza. Forestillingen handler om hvordan to foreldrepar møtes for å diskutere en slåsskamp mellom deres to 11 år gamle sønner, på en sivilisert måte. Til tross for dette, blir møtet alt annet enn sivilisert.
Forestillingen starter med en introduksjon av parene. Veronica og Michael er foreldrene til Bruno. Veronica er en forfatter, og ter seg med et oppblåst smil og en falsk vennlighet gjennom hele forestillingen. Hun er forkjemper for en passiv-aggressiv tone som til tider blir lattervekkende tydelig. Michael er en selger i en alt-mulig-butikk, og virker som en empatiløs og lite intelligent type etter det kommer frem at han drepte familiens hamster ved å sette den løs i naturen. Alan og Annette er foreldrene til Ferdinand. Alan er en hensynsløs advokat som må ta telefonen annethvert minutt for å sikre at alt går som det skal på jobbfronten. Annette driver med formueforvaltning og prøver å roe ned gemyttene som oppstår mellom de tre andre.
Karakterdrevet forestilling
Scenerommet er minimalistisk, noe som kler forestillingen godt. Stykket består strengt tatt kun av én lang scene. Det er plassert en sofa og to stoler sammen med et bord på scenen som gjør at man får en følelse av å være hjemme i stua hos noen. Dette er i tillegg en forestilling drevet av karakterene og deres diskusjoner, noe som gjør at man bør følge ekstra godt med på hva som blir sagt. For en som blir sittende bakerst i salen, kan det bli problematisk å høre alt, ettersom noe av teksten blir uttalt litt lavt, noe mumlende og til tider i et forrykende tempo. Noe av teksten i manuset ligger i tillegg på et nokså vanskelig nivå av engelsk, noe som gjør det enda mer viktig at det blir formidlet tydelig.
Lattervekkende og irrasjonelle diskusjoner
Til tross for dette, er forestillingen godt gjennomført. Alle karakterene får en tydelig rolle i skuespillet uten at det blir klisjéaktig og overdrevent. Det er god kjemi mellom skuespillerne på scenen, og ettersom diskusjonene utvikler seg og alkohol blir servert, skjønner man at foreldrene ikke er spesielt mye bedre enn barna. Møtet som egentlig skulle handle om slåssingen, og eventuelt forsoningen til deres to sønner, ender opp med irrasjonelle diskusjoner og personangrep. Denne røra har de gjort til å bli utrolig underholdene, både med tanke på diskusjonene og de lattervekkende skuespillerprestasjonene.
