// Denne artikkelen ble publisert først på Studentersamfundets hjemmeside //
Det velkjente teaterstykket av krimforfatter Agatha Christie holder stafettpinnen for å ha gått lengst sammenhengende i verden. The Mousetrap hadde premiere i London i 1952, og holder seg godt med god hjelp av Teater Neufs oppsatte stykke og kontroversielle slutt.
Handlingen til skuespillet er lagt til Monkswell Manor vertshus der åtte mennesker, som tilsynelatende ikke har noen forbindelse til hverandre, blir snødd inne under en voldsom snøstorm. To av de er vertshusets eiere, Mollie og Giles Ralston, et ungt ektepar som nettopp har åpnet vertshuset for gjester. Den første gjesten som dukker opp er Christopher Wren, en ung fyr med merkelig oppførsel og hyperaktive tendenser, tett etterfulgt av Mrs. Boyle, en uspiselig gammel dame som kritiserer alt hun puster på. Så får vi møte Major Metcalf, en veltalende mann som holder seg i bakgrunnen, før miss Casewell en ung, kald og distansert dame melder sin ankomst. Helt til slutt ramler Lady Paravicini inn i gjestehuset. Hun er en kokett dame med italiensk aksent, og den eneste som ikke har booket et rom på forhånd. Hun påstår at bilen hennes ble snødd inne i snøstormen. I løpet av stykkets første minutter får vi vite at det har skjedd et mord, og i kjølevannet dukker det raskt opp en politimann, Detective Sergeant Trotter, som mener at noen på Monkswell Manor er i umiddelbar fare. Så skjer det et mord til.
Detaljrikt og oppslukende
Skuespillet tar sted i et scenerom som ser ut som en dagligstue, og fungerer godt med tanke på de mange karakterene som kommer og går, inn og ut av dørene. De har fått med mange gode samtaler og situasjoner mellom karakterene, og den gode britiske humoren blir lokket frem av skuespillerne. Stykket er skrevet på engelsk og blir derfor også fremført på engelsk. Det er imponerende hva de har fått til med tanke på uttale. Lady Paravicini, spilt av Thora H. Støren, utmerker seg her som en som har lagt på seg en italiensk-engelsk aksent. Dette gjør karakteren hennes til en av de mer fargerike. Det er mange gode sekvenser i stykket som er imponerende med tanke på både skuespill og regi. Det er opptil flere ganger hvor nærmest alle skuespillerne står på scenen samtidig og man må følge med i alle retninger, for her skjer det noe i hvert hjørne av scenen. Hvis man blunker kan man gå glipp av et megetsigende blikk, en skjødesløs kroppsbevegelse, eller et hånlig flir. Det er detaljene som er oppslukende i karakterenes oppførsel, og her skal man heller ikke se bort ifra de som sier minst. Alt i alt er dette et godt utført skuespill der også lyd og lys, scene, kostymer og sminke er gjennomført og binder alt sammen til den aktuelle tidsperioden.
Mer psykologisk spill
Hvis det er noe jeg skulle sett mer av, ville vært det psykologiske spillet jeg tror ville utspilt seg i en situasjon der det har skjedd et mord og flere ukjente personer er fanget sammen i en snøstorm. Vi får et glimt av det i en krangel mellom Mr. og Mrs. Ralston der de kaster frem og tilbake beskyldninger drevet av usikkerhet, og Mr. Ralstons motvilje mot Christopher Wren. Dette er noe som ville vært interessant å se mer av. Uansett er dette er et skuespill verdt å se, og jeg anbefaler virkelig å ta turen til Monkswell Manor for et par timers grøssende underholdning!
Foto: Runhild Heggem // Fotoklubben
